Vanessa Diffenbaugh : Blomstenes hemmelige språk, Aschehoug, 352 sider

Kriblende lesefryd! - publisert i Altaposten 14. mars 2012

”I åtte år drømte jeg om brann. Trær tok fyr idet jeg passerte dem, oseaner brant. Den søte lukten satte seg i håret mitt mens jeg sov, og lukten var som en sky som ble liggende igjen på puta når jeg sto opp. Likevel bråvåknet jeg straks madrassen min ble antent. Den skarpe kjemiske duften lignet overhodet ikke på den ulne sukkerlaken i drømmene mine….”

Slik starter denne fantastiske og vidunderlige boka som jeg har utsatt i ukevis å skrive om, rett og slett fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal kunne yte den rettferdighet. Jeg har grublet over hvordan jeg skal få dere som leser denne anmeldelsen til å se forbi den klissete forsiden og den typisk dameromanaktige tittelen. Og jeg tror at jeg må si litt om hva denne boka ikke har: Den har ingen klisjeer, og ingen vakker heltinne som forelsker seg i et muskelberg av en helt. Den har heller ingen savnet bestemor eller bestefar som tilfeldigvis blir funnet på et spontan og tilfeldig utenlandsreise, og den presenterer heller ingen enkle og overfladiske løsninger for hvordan man skal leve.

Nå er det kanskje på tide å fortelle litt om hva boka handler om? Ok, her kommer det:  Vi blir kjent med Victoria den dagen hun fyller 18 år. Hun har tilbrakt hele barndommen i ulike fosterhjem og institusjoner. Da Victoria var ni år ble hun plassert hos Elizabeth, den eneste voksne som noen gang prøvde å nærme seg den skadeskutte ungjenta, men hun ble ikke så lenge der heller. Men av Elizabeth lærte Victoria blomsterspråket, og det er Victorias kjærlighet til blomster, og kunnskap om blomster som berger livet hennes og gjør tanken om en fremtid mulig. Ganske tidlig i romanen skjønner vi at noe grusomt skjedde hos Elizabeth, noe som Victoria hadde ansvaret for. Victoria bærer med seg store emosjonelle skader, og hun savner en familie og hun savner Elizabeth som hun ikke har sett siden hun var 10 år.

Victorias historie blir fortalt i tilbakeblikk parallelt med at vi følger jeg-personen i bokstavlig talt kampen for tilværelsen. Selvfølgelig er det også en kjærlighetshistorie her. Men den er ikke overfladisk, den er ikke banal, og den er ikke søt og klissete.

Og jeg tror på fortellingen, fordi jeg tror at enkeltmennesker har stor betydning. Jeg har selv arbeidet med det mange kaller sinte ungdommer, og jeg vet at det å bli sett, det å tørre å holde fast kan endre liv. For noen høres dette banalt ut, for andre er det selve forskjellen på liv og død.

Jeg skjønner at dette er en bok som fenger i hovedsak kvinner, og det er helt greit! Dette er likevel er bok jeg vil gi topp score – og det fra en leser og anmelder som vanligvis hater typiske dameromaner og chic-lit litteratur.  Men boka fanget og trollbant meg, og ga meg følelsen av ren lesefryd og uforfalsket leselykke. Jeg kaster derfor alle hemninger og roper ut terningkast 6!

Terningkast 6